A sample text widget

Etiam pulvinar consectetur dolor sed malesuada. Ut convallis euismod dolor nec pretium. Nunc ut tristique massa.

Nam sodales mi vitae dolor ullamcorper et vulputate enim accumsan. Morbi orci magna, tincidunt vitae molestie nec, molestie at mi. Nulla nulla lorem, suscipit in posuere in, interdum non magna.

Musikterapi i Psykiatrien. Årsskrift 4

br2005_56Ridder, Hanne Mette Oschner (Ed.)(2005). Musikterapi i Psykiatrien. Årsskrift 4. Aalborg: Musikkterapiklinikken, Aalborg Psykiatrisk Sygehus/Aalborg Universitet.

Artiklene i denne siste utgaven av det danske årsskriftet Musikterapi i psykiatrien spenner over et bredt felt med hensyn til pasientgrupper, behandlingsperspektiver, behandlingsmetoder og forskningstradisjoner. Dette årsskriftet synliggjør et vitalt dansk fagmiljø med stor forskningsaktivitet og mye praktisk erfaring i arbeid med psykiatriske pasienter. Med dette årsskriftet så synes jeg også å se tendenser til et større mangfold i forhold til teoretiske perspektiver og musikkterapeutiske metoder. Dette synliggjør en utvikling som jeg tror er felles for flere av de nordiske land, der musikkterapeutene stadig kommer på banen innenfor ulike deler av helsevesenet.

Årsskriftet starter med to review artikler av Ulla Holck som omhandler spilleregler i musikkterapi med henholdsvis voksne og barn. Den analytiske orienterte musikkterapien er utgangspunktet i begge disse artiklene. Her summeres opp ulike måter spilleregler er blitt kategorisert i musikkterapilitteraturen, og det gis kliniske eksempler på anvendelsen av ulike spilleregler. Særskilt er det forholdet mellom referensielle og musikalske spilleregler som er i fokus i diskusjonen. Hensikten med å benytte ulike typer spilleregler diskuteres i forhold til klientenes utviklingsnivå og patologi. Jeg finner imidlertid ikke helt fram til hvor forfatteren vil hen med disse artiklene, og det hele blir litt oppramsende.

Motoverføring i individuell musikkterapi er tema for bidraget til Inge Nygaard Pedersen. Denne artikkelen følger opp de to foregående ved å konkret drøfte ulike måter eller spilleregler for å håndtere motoverføring. Begrepet motoverføring synes å ha svært ulike betydninger hos ulike teoretikere, og Pedersens litteraturgjennomgang kontekstualiserer motoverføringsfenomenet i forhold til utviklingen av psykoanalytisk og psykodynamisk tenkning. Mot slutten av artikkelen går hun inngående inn i konkrete eksempler på motoverføring som hun selv har erfart i sitt kliniske arbeid. Dette er en sjelden grundig og reflektert presentasjon av fenomenet motoverføring, og anbefales for alle som ønsker å forstå hvordan motoverføring kan brukes i det terapeutiske arbeidet.

Et viktig bidrag er også Niels Hannibal’s artikkel som presenterer en undersøkelse av hvilke pasientgrupper som mottar musikkterapi, og forekomsten av drop-out fra behandlingen. I forhold til pasientgruppene er det både kartlagt demografiske data slik som kjønn, utdannelse og arbeidsforhold så vel som psykiatriske data som diagnose, henvisningsinstans og annen behandling. Undersøkelsen omfatter 5 psykiatriske institusjoner i Danmark. Det dokumenteres blant annet at pasienter med alvorlige psykiatriske lidelser mottar musikkterapi, og at 80% gjennomfører behandlingen. Man har ikke klart å påvise enkelte variabler som kan predikere drop-out.

Bredden i dette volum av årsskriftet representeres blant annet ved en artikkel som omhandler behandling psykiatriske pasienter med angst med MusiCure. Torben Egelund Sørensen presenterer i artikkelen et pilotprosjekt der den spesialkomponerte musikken MusiCure forsøkes benyttet til å berolige psykiatriske pasienter ved tilfeller av angst og uro. Ikke uventet viser undersøkelsen at noen pasienter opplever lyttingen til denne spesialdesignede musikken som beroligende, mens noen opplever det som irriterende. Mest interessant synes jeg det var å lese at gjennom deltakelse i dette prosjektet har både pasienter og pleiepersonalet som administrerte behandlingen blitt oppmerksom på en ny måte å bruke musikk. Jeg undrer meg på om denne erfaringen bunner i en opplevelse av at de selv kunne ta i bruk musikkens ressurser, snarere enn en opplevelse av at en utenfra intervenert behandling var effektiv. Det medikaliserte språket vil imidlertid skjule slike nyanser.

Etter dette følger tre praksisnære artikler som presenterer case fra musikkterapeutisk praksis. Tina Grøn Meisner formidler erfaringer fra sitt arbeid som musikkterapeut ved en rettspsykiatrisk avdeling. Artikkelen fokuserer på det tverrfaglige samarbeidet i forbindelse med et spesifikt case-eksempel. Forfatteren bringer inn flere interessante diskusjoner, men artikkelen svekkes av en noe ukritisk anvendelse av teori og litt forhastede slutninger.

Britta Fredriksen or Charlotte Lindvang presenterer to case-studier. Begge disse single-case studiene tar sikte på å dokumentere terapeutisk “outcome”. Det gjøres her forsøk på å integrere kvantitative og kvalitative metoder i forhold til de respektive case, en forskningsmetodikk som det måtte være interessant å videreutvikle. Resultatene som presenteres er imidlertid ikke helt overbevisende.

For meg personlig var det kanskje de to artiklene om musikkterapi i socialpsykiatrisk kontekst som først og fremst fenget min interesse. Forfatterne, Dorte Bergholt Hviid og Line Margrete Normann er nye bekjentskaper for meg som forfattere og vil sikkert komme med flere bidrag til musikkterapilitteraturen i de kommende år. Hviid ‘s artikkel, som bygger på hennes masteroppgave, fokuserer på utvikling av ressurser hos unge som deltar på musikkterapi i socialpsykiatrisk regi. Normann drøfter potensialene for musikkterapeutisk behandling i lys av sosialpsykiatriens manglende behandlingsbegrep. Disse to artiklene artikulerer behovet for dialektiske perspektiver som kan romme tilsynelatende motstridende perspektiver slik som det pedagogiske versus det terapeutiske, behandling versus aktivitet, ressursorientering versus problemorientering. Imidlertid så savnet jeg en nærmere refleksjon om hva nettopp den “behandlingsmanglende” sosialpsykiatriske konteksten kunne tilby av muligheter for musikkterapeutisk arbeid.

Hanne Mette Oschner Ridder avslutter dette årsskriftet med en artikkel om musikkbiografi og musikkreminisens i behandling av personer med frontotemporal demens. Her oppsummerer Ridder en del av resultatene fra hennes Phd-prosjekt, men knytter dette sammen med et forslag til musikkterapeutisk metodikk som kan følge pasienter med frontotemporal demens gjennom ulike faser av sykdommen. Hun foreslår her at arbeid med reminisens og musikkbiografi i en tidlig fase av sykdomsforløpet vil kunne fremme effekten av musikkterapi i en senere fase av sykdommen. Sammenhengen her kunne kanskje vært utdypet bedre, og er i alle fall et spennende utgangspunkt for videre forskning. Forfatteren makter imidlertid i denne meget velskrevne artikkelen å knytte sammen og formidle på en meget presis måte forskning og teori fra et bredt akademisk felt med gode eksempler fra sin kliniske praksis.

Som helhet vil jeg si at dette årsskriftet må være kanskje det beste av de hittil utkommende årsskrift, til tross for at det akademiske nivået på artiklene er varierende. Det er gjennomgående en god veksling mellom teoretiske diskusjoner, formidling av forskningsresultater og beskrivelser av musikkterapeutisk praksis. Dette skulle gjøre årsskriftet interessant for mange lesere. For den praktiserende musikkterapeut gir dette årsskriftet innblikk i ulike arbeidsfelt og arbeid med ulike klientgrupper. Det er mange gode beskrivelser av musikkterapeutiske metoder og teknikker som er godt eksemplifisert gjennom casene som presenteres. For den forskningsinteresserte leser gir årsskriftet et innblikk i pågående og fullført forskningsaktivitet som knyttes til en rekke ulike forskningsmetoder og interessefelt. Gjennomgående er det mitt inntrykk at det fokuseres på å produsere og presentere forskning på en måte som bidrar til å utvikle musikkterapeutisk metodikk, eller med andre ord, som gir retningslinjer til hva musikkterapeuten bør gjøre. Dette er kanskje både en styrke og en svakhet. På den ene siden kan man si at det er et behov for å kunne evidensbasere de metoder og teknikker musikkterapeutene benytter. Og det kan også være meget nyttig og inspirerende for den praktiserende musikkterapeut å få innblikk i hvordan man kan arbeide med spesielle klientgrupper. Imidlertid nærer denne typen forskning opp under en medisinsk orientert tenkning, et helt legitimt og også fruktbart perspektiv. Jeg ville imidlertid like å ha se dette meta-perspektivet synliggjort og diskutert i en kommende utgave av det danske årsskriftet musikkterapi i psykiatrien.

Comments are closed.